Ærlighetens time

I min lille "blogge-periode" på tre måneder har jeg skrevet mange personlige tekster. Alt fra ulykkelig til lykkelig kjærlighet, frustrasjon over skole og karakterer, kampen om å aldri bli fornøyd med seg selv, tapte og falske venner, en evig kjærlighetssorg over familie som bor på andre siden av kloden og en pappa som aldri stiller opp. Det er vel de tekstene som har slått best an her på bloggen, kanskje fordi dere kjenner dere igjen? Vi har alle våres kamper og harde slag vi kjemper mot hver eneste dag. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Jeg har alltid vært veldig åpen, jeg liker å dele og få trøst. Det har også gjort sorgprosess bedre. Det hjelper å snakke om det, og det hjelper å få trøst.

Når jeg skrev teksten om "når pappa kaller mamma for hore" fikk jeg flere mail og kommentarer fra mødre og kvinner som lever i et ekteskap eller samboerforhold hvor mannen deres bruker vold hver dag, noen drakk og andre slengte med leppa når de ble bedt om å ta oppvasken.

Innlegget om at jeg hadde fått karakter C på bachelor men endte med stryk fordi vi klagde skapte store reaksjoner, men de som skrek høyest var de som opplevde urettferdigheten med meg. De som hadde vært i gjennom det samme som meg, men som ikke turte å stå opp og si det høyt, skammen var for stor. Skammen hos meg var også stor, men den gikk over når jeg fikk skrevet det ned offentlig. Jeg snakket med andre om det, og responsen på dette hjalp meg veldig i prosessen i det å ikke føle meg skamfull lenge.

På dette innlegget vil jeg oppfordre deg til å skrive akkurat hvordan du føler deg, på godt og vondt. Hvorfor har du det ikke bra? Eller har det kanskje skjedd noe positivt i livet ditt nettopp? Du kan skrive et brev til en du ikke tørr å sende til. Føler du at du ikke strekker til fordi du må levere på skolen men samtidig være en gøyal russ? Forstår ikke foreldrene dine deg? Eller er du ulykkelig forelsket i en som har kjæreste?

Ingenting er for mye eller for lite. I dette innlegget velger du selv om du vil være anonym eller skrive navn. Det viktigste er å skrive hvordan du føler deg. Få det ned på papiret, du vil føle deg så mye bedre etterpå.

Det er ikke alltid jeg er like tøff og skriver akkurat hvordan jeg føler meg på bloggen, det er ofte jeg lar vær å si noe, for jeg vil helst ikke syte eller være negativt. Selv om vi har det bra og er lykkelig stort sett så har vi de dagene hvor det hadde føltes godt å bare skrike, gi faen og gråte. Jeg vil også skrive i kommentarfeltet, men som anonym.

Sender dere klemmer.

Dere som har mistet noen, dere som føler dere ikke strekker til og til dere som ligger søvnløs om natten.

Marta Alise

Liker

Kommentarer