Arendal sykehus - terningkast 6

Jeg har vært inne på det med at jeg hadde celleforandring i 2012 såvidt på bloggen. Men for meg er dette noe jeg kunne skrevet flere innlegg om for det berørte meg så mye. Tidlig i 2012 var jeg hos en gynekolog for en sjekk. Den lille halvtimen jeg var inne hos han føltes som flere timer. Han var utrolig uhøflig, hardhendt og hadde høreapparat. Han forstod ikke hva jeg sa, noe som gjorde at jeg tilslutt ikke turte å spørre om noe for alt endte bare i "Hva sa du nå? Hva?". Jeg har gått til gynekolog før og har aldri følt noe ubehag eller vært redd men nå fikk jeg en skikkelig skrekk opplevelse.

To-tre uker senere ringte han for å fortelle meg at jeg hadde celleforandring. For både han og meg var det et mysterium, for jeg hadde tatt alle HPV-vaksinene + at jeg ikke hadde hatt noen kjønnssykdommer. Men jeg hadde celleforandring steg tre, noe han sa var veldig alvorlig. Men det stoppet ikke der. I telefonen sa han at jeg måtte operere meg snarest på Ullevål og jeg måtte i narkose og full pakke. Jeg ble veldig skremt der og da men det hele ble verre når han sa at det vil være vanskeligere for meg å få barn. Jeg ville stille likt med alle andre om å klare å bli gravid, men at sjansen for å miste barnet i mnd 8-9 var kjempe stor. Og jeg siterer han "Det er jo litt dumt å føde ut en dau unge, som ikke skriker når han kommer ut". Ja.. Jeg ble helt på gråten og ringte mamma snarest. Hun ble også veldig skremt og bestilte tur hjem til Bergen med en gang. På denne tiden bodde jeg alene i Oslo og hadde egentlig ingen jeg kunne støtte meg på når jeg hadde det vondt. Gynekologen sa også at jeg kunne få livmorhalskreft om 6-18 mnd om jeg ikke opererte meg snarest.

Jeg fikk time på Ullevål og ble så godt tatt i mot av to damer der oppe. De fortalte meg at jeg slapp narkose (det var kun en laseroperasjon), de forklarte meg alt veldig nøye og beroliget meg med at det med at jeg skulle føde ut en død unge bare var tull. Jeg gikk derfra med en litt bedre følelse og de kuttet vekk en liten del av livmortappen. Tror det kalles konisering. Men jeg fikk likevel ikke vekk den skrekken for jeg visste jo at jeg måtte til ny gynekolog til neste år. Etter dette har jeg fått beskjed om å ta en celleprøve hvert år men denne gangen lot jeg det gå 1,5 år så jeg har vært helt desperat etter å få time her i Arendal. Jeg har hatt vondt og vært så redd.

I dag har jeg vært på time hos to kjempe kjekke damer på sykehuset her i Arendal og det er den beste servicen og "behandlingen" jeg noensinne har fått! Jeg var på gråten i dag tidlig for jeg gruet meg sånn men det var bare forgjeves for de var i så godt humør med en gang jeg kom inn på rommet, noe som gjorde meg veldig rolig med en gang, ingenting var vondt og alt var over på et blunk. Selv om det tok en stund å få time så er det der jeg vil dra neste gang! Å undersøke seg nedentil er så viktig og noe som må prioriteres. Jeg er så lettet og glad! Nå er det bare å vente på resultater på celleforandring som kommer om ca 2-3 uker. Ber til en gud jeg ikke tror på om at det skal gå bra, haha :-)

Marta Alise

Liker

Kommentarer