Å savne noen som ikke finnes

Av og til tar jeg meg i å tenke på gamle minner som jeg ikke har tenkt på før eller som jeg hadde "glemt". For to uker siden begynte jeg å tenke på en episode fra når jeg var veldig liten. Husker det var en av de første gangene jeg stod på langrenn ski. Vi hadde akkurat flyttet til Norge og denne dagen skulle vi opp på fjellet. Vi stod på parkeringsplassen og mamma og pappa tok ut av skiene våre. Jeg husker at pappa tok på seg skiene, og selv om vi stod rett på bakken - altså, ikke i noe oppover eller nedover bakke - så klarte han å gå bakover.. Og det var så morsomt. En utlending på ski, det kan jo ikke gå bra, haha :-) Ett godt og positivt minne..

Dette har jeg tenkt på omtrent hver dag i to uker og jeg må si at jeg har minimalt med gode minner med pappa. Jeg har minner fra at han knep meg hardt på armen eller låret og vrei huden min rundt, helt til jeg startet å gråte. Jeg har minner fra at han skriker og er sinna. Jeg har minner fra at jeg var redd han. Redd for at han skulle skade eller drepe mamma. Jeg har mange minner - og flesteparten er negativ. Jeg må tenke skikkelig godt etter om jeg skal huske noe fint og derfor er det så overraskende når jeg kommer på slike minner som den ski-episoden.

Jeg tenker ofte på hvorfor han har et slikt sinne, sjalusi og generelt mange dårlige egenskaper - som han har vist meg både i barndommen og når jeg har blitt voksen. Jeg vet at mye er arv, for min bestefar Tito, var helt lik. Men jeg tenker at det må være noe mer. Er det jobben hans som er så vanskelig og fæl? Har han ingen venner som bryr seg? Hater han utseendet sitt? Altså, det kan være så mange ting som utløser, eller trigger de dårlige egenskapene til å komme ut. I seg selv kjenner man andre sies det og om jeg tenker etter, så hadde jeg ikke vært så hyggelig mot Audun om jeg hver dag stod opp for å gjøre noe jeg hatet i 8 timer.. Men jeg synes likevel ikke at man kan skylde på jobb eller andre for sin oppførsel. Jeg tenker ofte på slike ting og drøfter frem og tilbake. Prøver å finne svar på hvorfor han er den han er, hvorfor han engasjerer seg så lite og hvordan han klarer i sin samvittighet å bare tenke på seg selv.

Audun har vanskelighet med å forstå og godta alt jeg har fortalt om han, for de møttes når vi dro til Argentina i 2015. Pappa ga et veldig bra inntrykk og Audun føler han lærte han å kjenne. Men, jeg føler det er så lett å si fine ting om andre men når man ikke gjør handling utav ting man sier - så betyr de ikke så mye lenger. Det er lett å si at han elsker oss, men han har aldri vist det noe særlig. Det er så mye pappa ikke vet og jeg tørr å påstå at han vet mer om naboen enn meg og søstrene mine. Han har ikke peiling på hvem mine venninner var og er, når jeg fikk meg kjæreste, hvor jeg gikk på skolen, når jeg trente, for hvilket lag jeg trente på, hvilke land jeg har reist i, hva og hvor jeg har studert, hva jeg har opplevd på godt og vondt både i barndommen og i voksenlivet.. Så ja, fra jeg var 10 år og frem til nå, så vet han omtrent ingenting. Han husker bursdagen min og han vet at jeg er kjæreste med Audun. Thats it.

Jeg tror jeg kommer på slike minner en sjeldent gang fordi jeg savner han. Men så må jeg gå i meg selv og våkne. Den jeg savner finnes ikke. Alle gangene jeg og søstrene mine har prøvd å gi han en ny sjanse så har han bare ødelagt det igjen. Møtt oss, brukt tid på oss uten å engasjere seg eller fortelle noe om seg selv slik at vi kan bli ordentlig kjent, for å så bruke 6 måneder før han tar kontakt med oss igjen. Vi er sikkert viktig for han, men vi er ikke viktig nok...

____________________________________________________________________________________________________________________

Følg meg på facebook for oppdateringer HER.