Men ja, tirsdag morgen våkner jeg med et øye som er klistret igjen. Jeg kjenner at det er sykt vondt å prøve å åpne det. Det er noe galt. Jeg kan ikke huske å ha hatt en sykdom på øye før, men jeg har alltid slitt med synet og bruker linser som jeg skifter én gang i måneden. Det har jeg gjort i 1,5 år. Ellers har det gått i briller til min store frustrasjon, for jeg mister de alltid!

Det skulle egentlig vært helt unødvendig at jeg gikk rundt med dette synet. Min far er nemlig øyekirurg og operer øyer hver dag. Jeg ba om en laseroperasjon for mange år siden, men det har ikke blitt noe av. Etter det har jeg aldri bedt han om brilletips, linsetips eller noe. Han er ganske fraværende ellers i livet mitt, men det ene feltet der han faktisk er god, har han heller ikke vært tilstede.

Men på tirsdag hadde jeg så vondt at jeg knipset bilder av meg for å sende til han. Jeg følte jeg tok en risiko faktisk. Det satt langt inne å be han om hjelp. Tenkte jeg skulle be om desperat hjelp, faktisk. For det var SÅ vondt. Dere ser på bilde over at det er en viss forskjell på øynene mine på hvordan de var den dagen og hvordan de ellers er. Svaret jeg fikk var at han kunne ringe ned til lokalapoteket der jeg var akkurat nå, og skrive en resept til meg. Han er i en helt annen by, men det kostet han bare en telefonsamtale å gjøre det. Noe så enkelt. Så neste dag dro jeg for å hente medisinene jeg trengte og øyet mitt ble bra igjen. Jeg fikk også tatt ut linsen og alt roet seg ned.

Men hele denne historien er egentlig bare et typisk problem som alle kan få; Øyebetennelse. Men for meg ble det så mye mer enn det. Jeg fikk hjelp av pappa. Det er noe som jeg ikke er vant til. Jeg vet at mine søsken har benyttet seg av at han er lege og at han kan skrive ut resepter/p-piller, så lenge han vet symptomer og div, men jeg har aldri følt meg komfortabel med å spørre han om noe som helst - for de gangene jeg har gjort det, så har jeg ikke fått gehør.

Det var en veldig hyggelig opplevelse å føle at jeg hadde to foreldre. Mamma har liksom alltid vært mamma og pappa på én gang! Så ja, jeg er egentlig litt glad for at jeg fikk øyebetennelse jeg.

Det er ikke uten grunn at jeg ikke har blogget de siste seks dagene. Jeg har søkt tilflukt i redsel om å bli overøst med stygge kommentarer og spørsmål jeg ikke får svart på. Men det skjer så mye annet i nyhetsbilde og spesielt i bloggverden nå til dags, at det virker som episoden som kom ut på tirsdag har gått hus forbi alle. Haha! Helt genialt. Det er jo også en viktig detalj at jeg ikke er en toppblogger og at bloggen har tapt seg helt siden jeg flyttet til Kristiansand. Har hele tiden tenkt at det er veldig dumt at jeg ikke er så flink til å oppdatere, men nå kom det endelig tilgode. Men dere stikker nå fortsatt innom da. Og det gjør jeg også faktisk. Jeg er inne og leser kommentarer, sletter og rydder unna. Prøver å svare dere som stiller kommentarer som jeg tåler akkurat nå, men dere skal vite at det er mye jeg gjerne ville ha fortalt, men som jeg ikke får lov til.

Jeg har med vilje ikke tipset dere om å se episoden som kom ut på tirsdag. Det er Auduns tredje episode og den er helt ny. Mange trodde sikkert at det var reprise, men det er det ikke. Grunnen til at jeg har unngått å reklamere for Insider er for jeg vet at det er mange som vil uttrykke sine meninger og er nysgjerrig.

Det er en episode som kanskje er litt diffus. For alt kan ikke komme frem der. Men alt kommer nok for en dag. Kunne ønske jeg kunne skrive alt her. Men siste bilde i episoden der det står skrevet noe om Audun forklarer en del. Og jeg er så glad for at de valgte å ta det med. Jeg har vært så sinna, lei meg og frustrert. Noen dager har jeg ønsket å rive av meg håret.

Om noen ikke skjønner noe og vil se episoden, går den for siste gang på kanal MAX i morgen (søndag) klokken 20.30. Det blir min eneste reklame for episoden. For om jeg skal være helt ærlig, så kunne jeg vært foruten den. Denne saken hadde trengt en hel serie for at folk skulle skjønt hele sammenhengen og forstått alt :-) Men Insider er veldig flinke. Det er bare jeg som er alt for personlig involvert til å egentlig mene noe om det. Jeg vet at alt har oppdatert seg og tatt en helomvending, og jeg kunne ønske at det var med. Men som sagt, det aller siste klippet i episoden er det mest oppdaterte og det som beskriver alt best mulig.

I morgen skal jeg besøke Audun igjen <3 2 uker siden sist. I følge meg, er det alt for lenge siden! Men tiden har flydd de siste ukene heldigvis. Men som sagt. Dere sitter sikkert som et spørsmålstegn og jeg har kanskje gjort det enda verre. Dette innlegget er kanskje helt rart for noen. Men når dere ser episoden så tenk utenfor boksen, tenk at alt er mulig og tenk at ikke alt er så svart/hvitt - selv her i trygge, lille Norge. Jeg håper alle får vite hele sannheten før de gjør seg opp en mening eller dømmer, og mest av alt håper jeg at Audun selv får lov til å fortelle hele sin side av saken en dag.

Forrige uke så jeg helt tilfeldigvis denne filmen på TV. Jeg hadde sett Skavlan og skulle til å slå over på en ny kanal da denne filmen begynte. Fathers and daughters. Så utrolig fin og sår film som jeg bare må anbefale videre! Den handler om ..., en enkemann som går gjennom et sammenbrudd samtidig som han har en liten jente, Katie, som han må ta vare på etter at moren har gått bort. Datteren hans blir plassert hos tanten og onkelen hennes i 7 måneder mens faren blir innlagt på mental sykehus. Gjenforeningen er helt fantastisk for de begge to. De har savnet hverandre så mye. Men det blir raskt vanskelig når onkelen vil ha foreldreretten til lille Katie. Parallelt følger man Katie som nå har blitt voksen og hjelper barn i sin jobb som sosialarbeider. Katie sliter med hvordan hun skal forholde seg til menn, og har mange belastninger pga oppveksten hennes.

En film man blir trist av, men som også sluker deg inn i historien til Katie og faren. Jeg likte den skikkelig godt <3 Kunne skrevet mye mer, men så vil jeg ikke røpe mer for dere! Se den!