å flykte fra problemer

Når jeg pakket kofferten for å dra på 1-ukes ferie med dem i Denia, så hadde jeg ingen planer om å bli igjen. Men jeg og Audun snakket på slutten av turen at han MÅTTE til Irak før soning i juni og jeg gikk og grudde meg til både starten av soningen og at han måtte bruke av den lille tiden han hadde igjen, på en Irak reise. Uten i fra så alt greit ut og vi hadde hatt en kjempe fin uke der nede, men inni meg bare raste alt. Jeg kunne liksom ikke helt akseptere og være i ro med tanken om at han skulle ned dit. Ikke visste han hvor lenge han kom til å bli heller.. Så da ble det å bli igjen i Spania og reise 5 timer opp til Barcelona en tanke. Mariela og venninnen min var "on board" og de ville gjerne ha besøk av meg. Jeg ville jo også være med de. Men grudde meg samtidig for jeg visste at det betydde én og én mindre dag sammen med Audun. Det var frustrerende.



Det eneste jeg visste, var at jeg ikke ville være med hjem igjen. Jeg nektet å tenke på at jeg måtte sitte hjemme i leiligheten alene uten han. Mens han var der nede. Jeg har opplevd mange ensomme og skumle kvelder mens han har vært der nede og jeg har vært hjemme redd som bare det, fordi jeg ikke får tak i han. Det var helt utenkelig å gå gjennom det igjen. Så da fristet Barcelona enda mer. Finne på gøye ting, la tiden gå mens jeg var rundt mennesker jeg er glad i, være i andre omgivelser.. Ja... Jeg flyktet rett og slett fra alt og det er jeg glad for den dag i dag.
Man sier alltid at man ikke kan rømme fra problemer. Men man kan det. Problemene gikk jo ikke bort. Men de ble betraktelig mindre. Og jeg klarte faktisk, med god hjelp fra jentene - å få tankene over på noe annet.









I mine drømmer er jo Audun inkludert, så tanken på å dra avgårde for å oppleve noe nytt er trist UTEN Audun.. Bare så utrolig slitsomt å tenke på at vi må gjennom disse årene med venting...