25 ting jeg har lært

Siden jeg fylte 25 år på lørdag, tenkte jeg å lage ett innlegg over 25 ting jeg har lært opp gjennom :-) Tenkte at det ble et litt artig innlegg. Husker når jeg var liten, så trodde jeg at 25 år var veldig gammelt, og at jeg helt sikkert kom til å være i en kjedelig fulljobb-stilling med hus og mann - og at jeg skulle ha så mye penger som alle andre voksne. Jeg skulle heller aldri ha en bekymring eller problem, for det fantes ikke gloseprøver og innetider i voksen verden. Jeg skulle være min egen sjef og ha et ordentlig stabilt liv - slik bare voksne har. Haha. Så feil kunne jeg ta! Etter hvert som jeg har bikket 20, og bare blitt eldre og eldre, så skjønner jeg at alt er jo helt motsatt. Man har jo ikke ekte problemer i barndommen, de problemene ligger å venter på lur til man blir eldre - haha :-)

Her er 25 ting jeg har lært på 25 år;

_________________________________________________________

At jeg ikke må bo i Oslo - Etter at jeg flyttet til Oslo, så følte jeg at det var ingen steder i hele verden jeg kunne være i, enn Oslo. Jeg elsket den byen og tenkte jeg aldri kom til å flytte derfra.. Lite visste jeg at jeg kom til å flytte 3 år etter. Veldig glad jeg gjorde det, for da fant jeg ut hvor tilpasningsdyktige vi er. Og jeg har flyttet så mye i livet mitt, og lærte det spesielt om meg selv - at jeg har det bra uansett hvor jeg er - så lenge jeg følger hjertet.

At jeg ikke kan stole på alle - Dette var et stort sjokk for meg tidlig i oppveksten. Man kan virkelig ikke stole på andre og jeg tar meg selv ofte i å kanskje dele litt for mye, og tenke litt for positivt om andre. Men så får man det slaget i trynet om at man ikke kan det likevel, og da tviler man plutselig på alt og alle i en stund. De fleste er til å stole på, men det er veldig mange man ikke kan stole på.

At ting virkelig ordner seg - Alle eksamener jeg trodde var døden, alle kjærlighetssorger, regninger som må betales - AHH! Helt forferdelig når man først står i det, men så løser ting seg og det blir bedre.

At livet går videre for alle andre - Dette er et ganske hardt slag og noe jeg ofte tenker på. Tenkte spesielt over det når en venninne av meg mistet moren sin. Jeg har også tenkt over det når jeg har hatt tøffe tider og fått vite dårlig nytt. Livet går videre for alle andre selvom ens egen verden har rast.. Busser forsetter å gå, folk går på jobb, butikker er forsatt åpen. Folk feirer bursdager og har det bra.. Det er så rart å tenke på. Når man sitter der og har det helt jævlig selv, men verden går videre for alle andre.

At det er helt greit å være alene - Jeg var litt sånn som bare MÅTTE være med noen hele tiden før. Jeg elsket å ha venninner på besøk og gjerne avtale slik at jeg alltid hadde selskap. Men når jeg har blitt eldre, så har jeg lært at det er ganske ok å være alene. Jeg trives i mitt eget selskap og har begynt å kose meg over at jeg har noen timer alene. Jeg får gjort mye og jeg får slappet skikkelig av. Nå går jeg mot en tid der jeg skal være mye alene, men jeg skal prøve å balansere det med å både være mye med andre, men også ha det helt greit alene. Det er så viktig å kunne ha det bra i sitt eget selskap.

At det er viktigere med gode venner, enn 100 venner - Denne skjønte ikke jeg så tidlig. Jeg trodde alltid at de som var mest populære, måtte ha masse venner. Og ja, det var viktig for meg å være populær. Men nå som jeg har blitt 25 år, så ser jeg hvem som er mine ekte venner og det gjelder også de jeg har fått i nyere tid. Herregud så gøy vi har det! Man trenger ikke 100 venner for å ha en fin bursdag for eksempel - som jeg trodde før :-)

At jeg kan lage mat - Ja, dette lærte jeg ikke før jeg ble sammen med Audun. Var vant til å kunne steke egg og lage meg en sandwich, men når jeg ble sammen med Audun - så skjønte jeg at jeg kunne SÅ mye mer! Jeg har virkelig eksperimentert på kjøkkenet de siste 3 årene og hatt en som har heiet på meg! Det er så kjekt at jeg har blitt god på kjøkkenet og at jeg liker det!

At jeg kan reise alene uansett hvor og når - Jeg har reist alene helt siden jeg var veldig ung og det er en befrielse. Deilig å ikke være avhengig av noen. Jeg er god i språk, ikke redd for å spørre om hjelp og veldig løsningsorientert. Er det lov å skryte så mye av seg selv i en setning? Haha. Men det er fakta og det har jeg skjønt etter mange turer alene. Det er ikke slik at jeg har feriert mye alene, men jeg har klart meg på egenhånd når jeg har vært ute å reist. Har sovet på flyplasser for å spare tusenlapper og klart meg bra :-)

At språk er viktig og at jeg er heldig som er flink i det - Jeg husker jeg skammet meg over at vi snakket spansk hjemme. Jeg ville jo være som alle andre og synes det var så flaut når mamma snakket til meg ute blant venninner på spansk! AHH! Jeg hatet også morsmålsundervisning som jeg fikk fast hver torsdag etter skolen. 2-3 timer med en privatlærer når alle andre fikk gå hjem. Så irriterende på den tiden, men nå setter jeg skikkelig stor pris på det! Og alle de samtalene vi har hatt hjemme om hvor viktig det er å kunne språk, og da spesielt holde på morsmålet sitt. Nå er jeg ekstra heldig siden spansk er mitt, og det er et viktig og stort språk og jeg har fått mye igjen for det. Først og fremst kan jeg kommunisere med en stor del av verdensbefolkningen, det er alltid noen som kan spansk når man er ute å reiser, jeg har fått være privatlærer til norske elever på ungdomskoler og VGS og tjent gode penger. Så ja, jeg er kjempe glad for at foreldrene mine og da spesielt mamma - holdt godt fast på at språk og spansken vår var viktig!

At jeg er finest med mørkt hår - Jeg er jo ikke den som eksperimenterer mest, men jeg har hatt litt lyse striper i håret og nå sist tok jeg en lys balayge. Jeg synes det er fint, men jeg trives nok best som mørk.

At vi lever i en ondskapsfull verden - Ja, med alle nyheter som er hele tiden så trenger jeg vel ikke å utdype denne.. Så forferdelig :-( "at ting ordner seg alltid" - passer nok ikke for den delen av verdensbefolkningen som er så utsatt hele tiden og som aldri får fred.

At jeg hater å fly - Jeg har reist så mye hele mitt liv og mamma sier at jeg aldri har vært redd. Men nå når jeg har blitt eldre så har jeg tvangspakket på meg en slags frykt for å fly! Haha. Uff! Men er det rart med alt som har skjedd?

At jeg vil ha barn - Jeg var alltid den som sa hjemme at jeg IKKE skulle ha barn. Skulle jeg ha barn, så ville jeg adoptere. Har gledet meg til mye når jeg ble voksen, men barn var ikke en av de. Men så traff jeg Audun, og da fikk jeg plutselig lyst på barn. Er vel litt "mamma" i meg likevel...

At det er viktig for meg å elske - Jeg er en jente som får mye glede av kjærligheten. Jeg tror jeg aldri hadde valgt noen andre eller karrière foran han jeg er sammen med. Når jeg elsker, så elsker jeg 100 %! Det er mange som sier at de ikke visste hva kjærlighet var før de fikk barn, men slik er det ikke for meg. Jeg opplevde kjærligheten for første gang på barneskolen og siden har den bare blitt sterkere og sterkere helt til jeg møtte Audun nå, og jeg vet at det er det store for meg. Husker voksne sa til oss i 11-12 års alderen at det ikke gikk an å være forelsket, men jo - kjærligheten kan være så sterk selvom man ikke er voksen. Det er viktig for meg å elske, og det har det vært helt siden jeg var en liten jente.

Lytt til magefølelsen din - Om man får en ekkel følelse over at noe er sant og riktig - så lytt til den!

At yoga er noe for meg - Dette er litt morsomt for jeg har alltid tenkt at sånn "sakte trening" ikke er noe for meg. Jeg trodde at man måtte svette og være andpusten som bare det for å få en god økt. Tenkte også at man ikke svettet av yoga! Men shitt så mange gode økter jeg har hatt der svetten drypper ned på matten! Ah! Jeg elsker yoga og jeg skal snart begynne med det igjen! Må bare få ned en betennelse på venstre håndledd.

At vi ikke må ta helsen forgitt - I 2011 fikk jeg vite at mamma hadde hodesvulst. For meg var det verdens undergang og jeg tenkte at hun skulle dø fra oss. Det var det verste av det verste jeg hadde opplevd. Jeg var så redd. Jeg var 17 år på den tiden og fikk meg et skikkelig sjokk. Mamma skulle jo være der for alltid og ingenting skulle skje med henne.. Men så fikk vi den beskjeden og livet ble så annerledes. Heldigvis var den godartet og alt gikk fint. Hun lever med den enda og går til kontroll, men det går bra. Jeg fikk også smake på dette med helsen i 2012. Da tok jeg celleprøve og fikk en telefon fra legen om at jeg hadde celleforandringer steg 3. Husker han sa jeg kunne få livmorhalskreft innen 6-18 måneder om jeg ikke opererte meg og skremte meg virkelig. Jeg hadde jo tatt de vaksinene og aldri hatt noen kjønnssykdommer... Så alt var veldig rart. Endte med at jeg måtte operere med laser og de tok vekk nederste del av livmortappen. Alt gikk veldig fint men jeg går konstant å tenker på at jeg kan ha kreft likevel. Spesielt når de skriver om at det er så mange som har fått feilmeldinger. Men jeg må sjekkes hvert år, så er vel tid for å ta ny celleprøve snart. Man tenker ofte at kreft eller dårlig helse er noe som rammer alle andre, men så rammer det plutselig en selv... Man må virkelig ikke ta helsen forgitt.

At jeg har vært sykt heldig - Når man leser punktet over her, så høres det ikke ut som jeg har vært så heldig. Men jo, jeg har det. For de to tingene er noe av det verste som har skjedd meg. Foreldrene mine har også blitt skilt, men det var ikke noe nedtur for meg - tvert om. Men jeg har vært veldig heldig og etter at jeg flyttet hjemme i fra og traff mange andre mennesker utenfor Fana, der jeg er oppvokst - så skjønte jeg det. Både i Oslo og i Arendal så har jeg møtt så mange forskjellige skjebner og mange har hatt ett veldig tøft liv. Jeg har virkelig blitt skjermet føler jeg, men samtidig så har jeg jo alltid blitt fortalt og vist at andre har det tøffere. Jeg har blant annet en familie i Argentina som er veldig fattige og det er rart å tenke på at mine fettere har fått et helt annet liv enn meg, enda vi er så nærme i relasjonen. Det er jo sønner av pappas bror - og likevel så har livene våre vært så annerledes... Så ja, jeg har vært veldig heldig. Ingen har vært slemme mot meg og jeg har alltid fått det jeg trengte ++++++++.

At jeg ikke har en god pappa - Dette innså jeg veldig tidlig siden jeg så og hørte mye. Det var nok derfor skilsmissen ikke var en nedtur for meg. Det var bare deilig å slippe kranglingen og konstante frykten om at noen skulle være slemme mot mamma. Men jeg levde med pappa til jeg var 10 år og vi hadde noen gode minner. Men jeg husker mest de vonde. Han hadde også en sjanse til å gjøre opp og til å være med oss etter at de gikk fra hverandre, men innså igjen at det var ikke så mye å hente. Slik er det nå også. Han ringer meg på bursdager og til jul, men annet enn det er det veldig vanskelig å få til noe mer. Føler jeg har gitt sjanser på sjanser, men han er ikke så interessert. Så det å innse at man ikke har en god pappa kan være et stort slag i trynet...

At det alltid finnes noen som er bedre - For ett konkurransemenneske som meg, så er det en stor nedtur å finne ut at det alltid er noen bedre.. Men det betyr ikke at man ikke er god nok som man er, fordi om.

At janteloven bremser - Janteloven er noe av det verste som noensinne har blitt skapt! Altså, hvorfor skal man bry seg så mye om alle andre? Det bremser oss skikkelig på ting vi vil si, gjøre og se! Jeg har lært at jeg må slutte å beskymre meg for hva alle tenker om meg, for det var det som gjorde at jeg ikke begynte å blogge før i 2015.. Men mens jeg brukte år og dager på å tørre å gjøre det jeg ville, så var alle andre opptatt med sine liv.

At mange bryr seg - Når man føler seg alene så er det beste av det beste å være åpen. På den måten får man se med egne øyne hvor mange fine sjeler det er der ute som bryr seg og som vil hjelpe. Kjente og fjerne... Dette er noe av det fineste jeg har vært. Det finnes mye bra der ute og jeg fikk kjenne på det ekstra den siste tiden nå.

At utelivsbransjen ikke er noe for meg - Omg, dette er så teit. Men når jeg var rundt 18-19 år så tenkte jeg at det var så kult å stå bak baren. Dro på bartenderkurs også innså jeg at bartenderjobben er jo bare en eneste stor "oppvaskejobb"... Alt man må rydde frem før kvelden starter og alt man må vaske etterpå.. Nei huffa meg. Det var ikke noe for meg likevel.. Men jeg elsket utelivsbransjen den tiden det passet seg, også gikk det over. Så det passet for meg der og da, men aldri nå...

At jeg kan si hva jeg vil så lenge jeg er høflig - Dette lærte mamma meg tidlig :-) Ikke så lett å alltid være høflig, men det er noe man finner ut av etter hvert. Det går faktisk an å si hva man mener og tenker, så lenge man sier det på en ordentlig måte.

At man forsatt er veldig ung selv om man er 25 år - Jeg tenker ofte på at jeg har dårlig tid til å gjøre det jeg har lyst til. Reise, oppleve, jobbe innen det og det, få barn osv.. Av og til får jeg en slags "livet er snart over"-følelse.. Men jeg tar så feil.. 25 år er forsatt veldig ungt. Og jeg har troen på at de beste årene, er 30 årene.. Det har jeg alltid hatt siden jeg så "13 going 30", haha :-)

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Thomas Frydenberg,
Kjenner meg godt igjen i mange ting her. Det med magefølelsen er viktig!
thomasfrydenberg.blogg.no